Personvernets død

I 1948 skrev Eric Arthur Blair, bedre kjent som George Orwell, en roman han kalte ”1984”. Boken skildrer en dyster fremtid, i året 1984, med et totalitært system der individene praktisk talt ikke har noen rettigheter. ”1984” prøver å vise hva overvåkning kan gjøre med et samfunn. De fleste av dere skjønner nå at det jeg skal frem til er datalagringsdirektivet (DLD) sin innflytelse på samfunnet. Nå mener jeg på ingen måte at DLD kan sammenlignes med Orwells skildringer, men grunnlaget er mye av det samme: Myndighetene vil ha mer kontroll.

Den 4. april i år vedtok Stortinget med 89 mot 80 stemmer (Ap og nesten hele Høyre) at DLD skal tre i kraft i Norge senest 1. april 2012. Dette til tross for at man ikke kjenner kostnadene for implementeringen. Videre skal EU nå evaluere DLD, og jeg finner det merkelig at Arbeiderpartiet og Høyre ikke en gang ønsket å vente med en avgjørelse vedrørende DLD til EU er ferdig med sin evaluering. Denne evalueringen vil med stor sannsynlighet medføre endringer i DLD fra EU sin side, noe som er lite forenlig med at Stortinget har vedtatt innføringen allerede nå.

Når det er sagt, så har jeg ikke noen problemer med å skjønne at Arbeiderpartiet ønsker og gå inn for DLD. De ønsker mer overvåkning av oss alle, noe som er en kjent sak, og de ville gått inn for DLD uavhengig av EU sin evaluering. Høyre derimot, de går nå, etter min mening, imot sine egne prinsipper. Det eneste svaret jeg kan komme med på hvorfor Høyre ønsker og innføre DLD, er at dette gjenspeiler Høyres gamle drøm om å komme nærmere EU. At dette skal gå på bekostning av partiets egen politikk, det finner jeg likevel forkastelig. Hadde jeg vært Høyre-velger så hadde jeg følt meg tråkket på og lurt, når partiet nå går imot sin egen politikk, en politikk de har gått til valg på (side 4 i deres eget prinsipprogram)!

Hvorfor mener så jeg at DLD ikke burde bli innført i Norge? For det første er jeg mot en systematisk overvåkning av norske borgere, og jeg mener også at DLD bryter med Grunnloven. I Grunnlovens § 102 står det å lese: ”Hus-Inkvisitioner maa ikke finne Sted, uden i kriminelle Tilfælde.”. Denne paragrafen tolker jeg dit hen at myndighetene, eller deres forlengede arm, ikke under noen omstendigheter kan trenge seg inn i privatlivets sfære uten at det er begått en kriminell handling, eller det er skjellig grunn til mistanke om at en slik handling har funnet sted. Dette strider med tanken bak DLD, og gjør etter min mening at DLD strider mot vår Grunnlov, en lov som er suveren i kongeriket Norge. DLD har også i den senere tid blitt erklært grunnlovsstridig i både Tyskland, Tsjekkia og Romania. Det er også verdt å merke seg at flere andre EU-land motsetter seg innføringen av DLD.

Videre er det mange andre argumenter mot innføringen av DLD. Jeg skrev tidligere at vi enda ikke vet hva en implementering vil koste for norske skattebetalere. Analysefirmaet Teleplan har på vegne av Samferdselsdepartementet analysert kostnadene for implementering av DLD, og anslår kostnadene til mellom 207 og 261 millioner kroner de fem første årene. IT-bransjen i Norge tror derimot at det kan være mer realistisk å regne med en kostnad som er om lag ti ganger så stor, basert på erfaringene fra Tyskland. Disse erfaringene bygger på at datalagringsdirektivet skal være mer sikkert enn det EU først ønsket, og Ap og Høyre som ønsker å innføre direktivet ønsker nettopp denne sikkerheten, og litt til. Vi kan altså forvente at det vil koste over 2 milliarder kroner de fem første årene. Det er det samme som omtrent 700 sykehjemsplasser i året! Er det riktig prioritering?

Det tyngste argumentet mot DLD er likevel at det faktisk ikke fungerer. Rapporter fra EU-land viser at det ikke gir forventede resultater, og i Tyskland er oppklaringsprosenten så og si uforandret etter at landet innførte DLD i 2007. Videre er det alt for lett å sno seg unna, og DLD, slik det ligger i dag, er ikke egnet for å ta den gruppen kriminelle som man hevder man er ute etter. DLD overvåker blant annet ikke MSN- og Facebook-chat eller internettbaserte mail- og telefontjenester. Det er faktisk heller ikke verre enn å bruke såkalt VPN (Virtual Private Network) over internett, eller et utenlandsk SIM-kort med kontantabonnement i mobiltelefonen om man vil holde seg under DLD sin radar. Tror ikke Ap og Høyre at de som ikke vil bli ”oppdaget” fortsatt klarer det?

Når det er sagt, så ønsker jeg også å stille spørsmålstegn ved lagringen. Det finnes ikke noe som heter sikker lagring. Klarer man å hacke seg inn i såkalte sikre systemer, så kan vi heller ikke ta sikkerheten rundt lagringen av våre personlige opplysninger for gitt. Det som kanskje er enda verre er at det heller ikke er veldig vanskelig å forfalske trafikkdata, og i disse tider er også ID-tyveri et viktig tema.

En tysk undersøkelse viser at 52 % kvier seg for å bruke telefon for å komme i kontakt med for eksempel narkotikarådgiver, psykolog, lege eller ekteskapsrådgiver på grunn av DLD. Skal vi sette vanlige menneskers ve og vel på spill for å innføre noe som ikke virker? Jeg mener at Ap og Høyre beveger seg baklengs inn i fremtiden når man er villige til å ofre sentrale demokratiske prinsipper. Det står også å lese på regjeringens egne nettsider at: ”Et vesentlig element i personvernet er at personer i utgangspunktet skal kunne bestemme hva andre skal få vite om hans eller hennes egne personlige forhold.”.

Til slutt vil jeg bare billedgjøre dimensjonen til DLD. I Danmark, som innførte DLD i september 2007, så ble det bare i 2008 loggført 450 milliarder poster med trafikkdata. Det tilsvarer i gjennomsnitt 82.000 poster på hver eneste innbygger! Dette tallet forventes å øke med noe mellom 50 og 100 % hvert år, i takt med økningen i bruk av digital kommunikasjon. EUs datatilsynskomité peker på at mengden av logger som lagres er så ekstremt stor at det er vanskelig å benytte dataene til noe konstruktivt. Videre viser rapporten at dette enorme inngrepet i folks personvern ikke står i forhold til den nytten man har av denne overvåkningen. Lederen for EUs datatilsynskomité, Jacob Kohnstamm, sier at det ikke er noen beviser som tyder på at DLD vil hjelpe i kampen mot terror eller i bekjempelsen av alvorlig kriminalitet.

Jeg vil i alle fall få fastslå at eidsvollsmennene var forut for sin tid i 1814, da de forstod det grunnleggende prinsippet at ”den som ofrer friheten for tryggheten, får ingen av delene”. Menneskerettighetserklæringen fastslo ikke dette før i 1948, 134 år etterpå. Det er synd at vi nå, nesten 200 år etter at Grunnloven ble skrevet, ikke makter å følge den opp lenger. Når DLD trer i kraft, så kan vi i alle fall gi kred til Orwell som ”bare” bommet med 27-28 år.